Eirik Tomsing

Eirik Tomsing gikk på gata og så seg om. Han så til høyre og til venstre med henda på ryggen, som han gikk på skøyter, lengdeløpskøyter. I en mindre norsk by, der kom han ut for en gjeng som mobba han, han ensa det ikke, gikk videre og smilte. Går det an dette her, tenkte han, nei, det går bare ikke an, se at folk er dumme, det var han kommet til. Alle er dumme. Sånn var det bare, ett fett.
Folk er folk, tenkte han før, det var det, det dreide seg om en type fjern satsning på forhold han ikke hadde interesse av, folk var for ivrige. Nei, dette er ikke noe poeng, være ivrig, han smilte, man må ta det med ro! Det er best, han snakka ikke med noen på en stund og kom til den forståelse av at det er best.
Det ble slik en periode, han tok bussen, fikk i seg mat, og levde fredfullt og i seg selv, helt fint, men en dag syntes han at folk ble altfor oppmerksomme på han, og ville ta affære, han så på folk og så at de mente han var gal og det ville han ikke ha noe av, så han begynte å snakke med folk på gata og spørre dem om været, det er kaldt i dag, sa han, plutselig kuldegrader, minus 7, hva tror du det kommer av? Ingen ville svare han, de bare trakk på skuldrene og rista på huset så Eirik ville ikke til slutt godta dette her, så han begynte å skrive om det han så og skrev en bok om ingenting for å bare overleve i denne ensomheten, han var i en fjern tåke av harme og kan man leve med dette, nei, dette går ikke, han skrev mye hele tiden på kafé og folk så det og begynte å undre seg, det hadde skjedd noe, noen gikk bort til ham og undra seg hva han skreiv på, han sa at det er om deg. De nølte, spurte videre, om meg? Han sa at menneskene er urolige. De nikka, det kan vel være, så de spurte han ut om flere ting og han sa han visste noe om menneskenes urolighet for tiden, det er en diagnose. Jaha, tenkte folk, kanskje han er inne på noe.
Han fikk lest opp sinte tekster av og til etter hvert og kalte seg en del pseudonymer, flaks at han fikk en forlegger, så han skrev Uroens bok.
-Men den er jo skrevet før, sa folk, Fernando Pessoa, Portugal, ja, sa Eirik Tomsing, det vet jeg vel, jeg er vel litt som han, men menneskenes uro interesserer meg inntil beinet og hans skrivestil ble viden kjent etter hvert, Eirik Tomsing ble hans pseudonym.