Earthquake

I forhold til San Francisco er det ikke jordskjelvfelt her i Oslo. Jeg ser inn i dette, og man har seismografer som har forska på slikt og jeg er ikke seismograf, heller ikke meteorolog.
Dag Solstad har i romanen Armand V beskrevet en fyr som ble meteorolog, som gikk i stå da hovedflyplassen ble lagt til Gardermoen og ikke til Hobøl eller Hurum. En sak. Realfagstudent møtes han som først i romanen, og det beskrives en fest på en hytte i Nordmarka, Lyn-hytta, og Solstad har minst en beskrivelse til av Blindern universitet i en annen roman, og det kommer til meg nå.
Videre er det det å si at han ikke har fått den plass han fortjener som Blindermiljøbeskriver. Det er en type god avsløring av Blindern han har, av det akademiske i det hele tatt. Man ser han lure, som en annen Edvard Munch.
Jeg tror på folk sånn sett jeg, at Solstad ser skjevt til virkeligheten er tydelig.
Et maleri han beskriver i romanen Irr! Grønt! Fins i Nasjonalgalleriet, og fru Blomst og fru Knapphull ser på en naken mann, og man kan studere dette kunstverket, av Thorvald Erichsen rolig. Begge fruene jentene kontemplerer hans penis. Monumentalt maleri.
Solstad i romanen liker ikke dette bildet, han mener han avslører det, som ikke bra, og jeg ser på det igjen og ser det som helt greit. Men ikke noe mer, det er navlebeskuende. Det sier ikke stort.
Okay, jeg ser videre inn i min drøm som jeg hadde nå på etternatta og får et bilde av en rose i meg, i Bergen, der Edvard Munch laga selvportrett, og dette er glimrende!
Så det! Jeg føler meg ikke vel i dette verket, men det er fint og sant og jeg selv kjenner meg igjen i Munchs fremmedfølelse i Bergen, og han ser litt ut som en bergenser der selv rett og slett! Grønt!
Jeg ser med teleskop dit nå, til Torvallmenningen og ser folk gå der som statuer fram og tilbake og minnes flere opphold her selv og i dette lever jeg for øyeblikket.
Drømmen om Polen nå var opplagt også ungarsk, på ferie, med en del folk, en pakketur såvidt og man ser at man reiste rundt med luftmadrass og jeg fikk fortalt av min bror at Russland er et mye bedre ferieland enn Norge, og USA enda bedre, javel, og jeg ser folk jeg kjenner være med på denne turen og nå er det nok ferie på folk!
Ja, det er greit med ferie, jeg har vært mye på ferie selv før i tida, ikke nå, nei, det er det som gjelder og jeg minnes ferier.
Ferier, der jeg får slappa av og kobla ut og jeg trenger dette nå også, på ferie i tekst.
Ferie. Det er fint. Nå går man på tog i Paris og drar sydover til Versailles, eller er det øst. Nei det er vest, litt sørvest. Paris er en messe verdt, og dette går på radio nå også at Paris er kåra til Europas vakreste by eller noe sånt og det er jo ett fett dette. Ferie!
Kruskakli for bråkebøtter, det nytter nok sjelden å være kul, skjønner jeg på folk nå, de prøver seg men det går ikke inn lenger, folk blir forkjøla og sjuke og i det hele tatt, man har ikke noe med dette kjipe her for det er bare dårlige forsøk på å komme i posisjon.
Nå kommer man inn i en vind i fjell, og jeg ser for meg byen Katowice i Polen som er gammel gruveby, der man ikke først og fremst drar på ferie, mer på sightseeing og research, mer alvorlig ferie, nei, jeg føler meg i et slott i Boulogne skogen utenfor Paris, og radioen følger på med kjedelig stoff, og de kan ikke mene dette på alvor det de maser om her om forskjellige vietnamesiske posisjoner til Euro. Faen.
Thorvald Erichsen og hans kumpaner, dumme kunstnere i sin tid, Oluf Wolf Thorne, i Holmsbu, og jeg ser Henrik Sørensen som kul. Rett og slett, og jeg var i Rådhuset i Oslo her om dagen og der var det maleri av St. Halvard. Omtrent på en badestrand og jeg får i meg en forsorg for dette uvesenet, som er norsk kunst i stort, og skjønnlitteratur i det hele tatt og heler meg i dette feltet nå, jeg blir frisk.
Plutselig ser jeg det! En slåpen jente som ville ha meg som kompanjong på et felt og dra meg inn i en sekt, jeg føler meg vilt bekymret da, i fortid, for fem år siden og drar meg ut av hennes grep. Ha det.
Jeg føler meg på ferie fortsatt i Bergen og drar rundt til Fotballpuben og flere steder og er i pønk armatur med nagler og spisser fingrene til et brev til en jente som snart skal komme til hektene, tror jeg, og det er nok da jeg kan snakke i vind om kunst i det hele tatt og Selma Lagerløf i Sverige som en type dust og man ser dette nå.
Kunst, noe er bra, annet er det ikke, noe er bare flinkt og dyktig utført og dette er et tankekors for meg, at er dette mulig, å kunne tegne og ikke tegne bra, og ikke lage kunst? Hæ?
Teknisk dyktighet tenker jeg ikke på når jeg skriver, for jeg skriver om noe, det jeg skriver har et innhold, som er det eneste fokus selvfølgelig. Godt!
Sekt, bli dratt inn i en sekt, jeg ser dette i kunsten og nå er det nok.
Brølaper som ikke kan annet enn å etterape og det er det som gjelder i dette og jeg er ikke wannabee forfatter, har aldri vært det, da jeg kunne skrive, kunne jeg det, og det er sant.
Før det noen spede forsøk som ikke var bra nei, jeg skjønner meg selv som fri nå.
Drømmen i natt, drømmene i natt, jeg føler meg ikke fremmed for å mene noe om folks ufrihet, der det er en sak å forstå at de bare vil ha tilhørighet, det er det de søker, i et miljø, de er ikke frie rett og slett. Skjønt!
Sekt, det er det som gjelder og folks hang til tilhørighet går da rett og slett ikke, slutt!
Drømmen viser det.
Og jeg ser jeg kan snakke meg til rette i dette og jeg driver og skriver og det er min dypeste virksomhet og jeg tegner litt også, og lager musikk, og det er det.
Jeg uttrykker meg selv.

Advertisements
Posted in Uncategorized | Leave a comment

Økonomi

Polsk økonomi er basert på familien. Polsk økonomi er basert på tvangsgifte. Polen skal promoteres i alle forhold. Polen er enheten alt måles i forhold til. Polen!
Polen er en hegemonisk stat, som dominerte Europa en periode, alle kunne polsk, Polsk var lingua franca i Europa, det man kom seg fram med overalt, som engelsk i dag. Fra 1300-tall til 1700-tall.
Da dyktighet ble en verdi, ikke hvem du var i slekt med, med den franske revolusjon, tapte dynastiene tvert.
I dag er jo ikke juniorsjefen noen man har respekt for.
Økonomi, at hjulene går rundt, at et land tjener penger og kan gi ut velferdsgoder til befolkningen, er den skandinaviske modellen, alle skal med!
Norge er å betrakte som et moderne land, og det at vi har olje som salgsvare er ikke viktig for helheten, for vi er en rimelig egalitær nasjon.
Olje og fisk, kraft, data, diverse fabrikker i det små, for møbler, er å betrakte som den norske økonomis fundament.
Det belevne med norske handelsfolk, er å betrakte som tvetydig, der de ikke hører på deg rett og slett, skal gå på dominans.
Det å produsere en vare som folk har nytte av, er allestedsnærværende. For kunstverk, for telefoner, for ditten og datten, er å betrakte som folks handelsvarer i alle yrker.
Noen produserer frossenfisk, andre produserer teaterstykker. Andre produserer mobiltelefoner, noen produserer aviser.
Produkter kan være dårlige eller gode. Sko kan lages til folket eller som fashion,
Tangoklubber kan lages, til forlystelse.
Østers kan spises av og til.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Innvandrerregnskap

I og for seg er et innvandrerregnskap mulig å gjennomføre. Når folk kommer til Norge, vil det være en del tiltak å iverksette, for å integrere de nyankomne, asylmottak, norskopplæring, og så videre, bolig og arbeid, og man møter mennesker her og der som kan ansette en innvandrer.
Dessuten organiserer innvandrere seg selv, og kan skape bedrifter og arbeidsplasser.
For livet i en norsk kommune, for eksempel Larvik, vil en innvandrer gli lettere inn i miljøet enn i Skjåk. Sånn i utgangspunktet, uten at man vet dette nøyaktig, mens i Stryn vil det være en mellomting, befolkningsmessig sett.
Stryn vil få en fager somalier, og forholdene i bygda er da helt sentralt for hvordan denne innvandrer vil utvikle seg, lokalsamfunnets kapasitet til å integrere nye mennesker i det hele tatt.
Dette må planlegges fra sentralt.
Integrasjon krever kløkt.
Når man ser på dette med innvandrere er dette så ymse, noen skaffer seg arbeid selv, noen norske arbeidsplasser krever ikke at du kan norsk, som noen serveringssteder her og der, man må kunne engelsk godt.
Folk reiser, mer eller mindre frivillig, fra et hjemland, ta Malaysia, med 30 millioner reisende, Abildsø i Oslo, kan en malaysier plutselig dukke opp i, bli gårdsgutt på Abildsø gård. Ja, da er han integrert i utgangspunktet, og alt kan være såre vel.
Vel, så mynter man på sprekken på det offentlige toalettet i Sofienbergparken, mellom folk og røvere i Kardemomme by, og får vite at en bor der foreløpig, bare på besøk. Ja, han kan godt norsk og lever av å vise turister rundt i byen og bor litt her og der og har ikke pass, han kjenner en del folk, viser det seg, og lever som illegal innvandrer og ser helt normal ut.
Han kan ikke få jobb i det offentlige, ei heller støtte fra NAV, i utgangspunktet, nei, nei, noen oppdager ham og angir ham ikke, tar han med på et pokerlag i nærheten der han vinner 5.000 kroner og kjøper et parti hasj og selger diskret og opparbeider seg et nettverk, ingen kan si noe på ham, han selger til advokater og politifolk og slikt, en rimelig sikker kundekrets, han leverer og de vet hva de får, han får rykte for god kvalitet og presist oppmøte på dertil egnede steder.
Ryktebørsen sier at noen journalister trenger varer, og han ordner seg inn i det norske samfunnet og får seg leilighet, vips, integrert!
Nei, da har man planen klar for et helhetlig syn på dette med innvandrerregnskap, hva man tilfører samfunnet og hva man koster samfunnet.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Betraktning

Mange snakker rundt. Det er scenen. På vaktrommet på sykehuset, der er det fest. Bløtkake fra en pasient. Godt. Jeg ser inn i en type ensomhet, hos en pleier, hun sitter der rolig og tenksom, i sitt indre, hva er det med henne.
Jeg ser på dette her og sier ingenting, kan hun fås i tale, fleipes med, i dette arbeidsfellesskapet må alle med. Hei!
Er det noe med det personlige? Veit ikke, hun er kristen, vet jeg, til tider skjønner jeg ikke noe av dette her, huff. Hva er poenget. Det får være litt, for det skjer mer her, på utsiden kommer det en pasient, det må da tas hånd om, fra legevakta, javel, akk.
Jeg vet om disse folka litt, dette arbeidsmiljøet, det funker bra nok, ser jeg, min innsats her får komme etterhvert, jeg er læregutt nå.
Halv maskin her i denne forbindelse, en pasient med brekt bein, må gipses, greit nok, ikke så vanskelig, men det må gjøres. Javel. Jeg føler meg beklemt i denne sorgtunge atmosfære, dette gir meg frysninger, så mange holdninger rundt til pasienter, jeg er ikke helt med.
Når det er slutt på dagen går folk hjem, og jeg kjenner ikke disse på fritiden nå, men det kan jo skje, vi kan møtes her og der og på kafé i denne lille byen nordpå.
Jeg vet vel ikke så mye om den, den er grei og enkel og normal, man kan ta dette fram slik at folk forstår at dette kan man ikke si så svært mye om, nei, det er helt greit dette her, såre enkelt, min force er vel å ikke synes riktig ennå.
Jaget etter karriere ser jeg blant legene, og det er nokså thrill dette her, en thriller, og man må finne ut av sykdommer å forske på, noe man interesserer seg for, tarm og tare ja, fordøyelsessykdommer, magesår og slikt, man ser dette som en type nisje i markedet, man går på.
Hei! På denne måten må man se folk der de er. Er de lumske? Magesår er å betrakte som et åpent sår innvendig, ikke helt uvanlig, nei, 10 prosent har dette en gang i livet, leser vi, tja, aha, dette misforholdet mellom angripende elementer og magens beskyttende elementer tør være poenget, dette er merkelig sak. Magesår!
Jeg ser på første tanken er det menneskelige kosthold, at det ikke er bra, magen brukes til fordøyelse, og man lagrer maten man spiser der, der den bearbeides og eltes og pakkes inn og man har teorier om hva som skjer med maten der og spiser man pølse, spiser man pølse, og tygger den og så svelger man den ned. Så enkelt.
Nei, pølse og potetstappe, man spiser fra man er født og så kommer man til det standpunkt at magesekken funker fortreffelig og man fordøyer maten og blir stor og sterk. Magesår er ikke hos barn.
Så ser man hva som skjer med spisingen og man får vilkårlig en tanke om folk her at de ikke burde ha magesår, det er noe alvorlig feil da rett og slett, hva da. Blærekreft er noe det også, nyrebekkenbetennelse, det er mange sykdommer.
Men ikke så svært mange, i hyppighet er det ikke så lett å forestille seg sykdommen negativt, som en vane er det hjerteinfarkt som gjelder for ambulansene, samt hjerneslag, og det er ikke så lett å finne fram til årsaker som er viktige i disse forholda nei.
Stress. Det er jo sentralt for alt og jeg ser folk snakke om dette på jobben og de politiske forholdene rundt, det å bli stoppet kjeften på, det å ikke bli hørt, jeg har en erfaring med dette her og det er ikke trist dette her, at jeg begynte å hoste en gang jeg ikke ble hørt på i en seanse, og det er det.
Jeg ser dette her som det menneskelige i felten, og der er arbeidet. Nå ser jeg opp fra pulten, og er kulten, det er det menneskelige som skaper sykdom og dette er der arbeidet må settes inn, det er politisk.
Jeg begynte å snufse i en sammenheng en gang da jeg ikke kunne snakke fritt og det dreier seg om å leve i samfunnet, noe en jente jeg møtte en periode ikke ville, dette såret meg dypt i sjela, hun trakk seg tilbake og trodde på ufo’er i stedet for på folk og dette er interessant, jeg ble lei meg på hennes vegne ja, rett og slett, hun ville ikke delta i samfunnet, hadde trukket seg tilbake til mors hus og ble bedreviter og drittsekk. Huff.
Jeg ser denne sleskheten der, i dette feltet er det nok først og fremst komisk dette her, og det dreier seg om en psykisk sykdom, ikke være i stand til cope with reality, nei, dette er trist ja, jeg ser jeg føler meg ikke hjemme i denne byen hun bodde i, der jeg bodde i huset hennes en tid, en sommer, og var i avmakt. Hun ble et tankekors, og jeg gråter fortsatt over henne, huff!.
Sykdom ut fra empati, avmakt, av å ikke kunne hjelpe henne, trist!
Hun var ikke av denne verden, levde ikke i den konkrete verden, og det syntes på flere felter, hun er ikke med meg nå og hva hun driver med nå vet jeg ikke. Mange er slik, særlig i USA vet jeg, og når man friker ut på UFO-kjøret, er det skjedd noe alvorlig galt rett og slett, hva da.
Jeg ser dette der som en kulturinnsprøyting, og det undrer meg dette her at folk tror på stjernene og månefaser og numerologi og alskens dritt og møkk og jeg ser folk bestemme seg til å gå fra konseptene noen ganger i ren lede.
Blærekreft, det er noe her som funker å snakke om, undertrykkelse rett og slett, man nesten pisser på seg av bekymring, slutt med alt pisspreik! Jeg orker ikke dette!
Akk, jeg ser denne bekymringen tiltar for disse folka, som ikke tåler dritt, utenomsnakk, løgn og bedrag og jeg er dermed ikke på å være snill, men ærlig.
Jeg ser videre inn i materien og mye er sykt i verden og turbokapitalismen er det og masse dritt og møkk og lort. Nei, dette fjasete som forbruksmentaliteten er der med dyre lystbåter og i det hele tatt og seilbåter i millionklassen og biler ditto, nei, jeg føler meg beklemt på slike folks vegne, kan folk ikke slappe av der da?
Ha, jeg ser dette her med eskapisme, jaget etter lykke på seiltur og jeg føler meg til dels sur da og sikker, at man feier ting under teppet og kjøper seilbåt i stedet. Vrangt!
Jeg ser meg selv sjanse på dette da, i en terapiform for dette her nå.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Javel

Fruktbutikk. Hva med det. Nei, det er ikke noe som fins i Norge mer. Frukt og tobakk het det før. På Ljan der jeg vokste opp, Frukt & Tobakk, det var før. Jeg føler meg ren da. Frukt og tobakk. Sånn var det før, der min butikk Hjortland på Ljan også hadde sjokolade og godterier, dette var gøy.
Frukt og tobakk sammen, i dag er tobakk ikke synlig i butikkene, man får det bak skjul, og det er ansett som giftig.
Men godtagbart, for mange liker dette her og klarer seg ikke uten.
Røyk er ikke mote lenger.
Før i tida var det avantgarde, og en feminist røyka sigaretter på gata, det var tegnet.
I dag er det helt ville avgifter på sigaretter i Norge. Så ikke i Polen og slikt, og andre land, man tenker ikke i de baner, at dette er djevelen selv.
Betrakter man dette, er det fjernt likegyldig ikke sant at dette er farlig. Det er bare pietistisk måte å tenke på, at man skal ha noe å skylde på.
Nei, det er tvilsomt om man kan forstå dette her lett, at dette er noe djevelen har gått i, tobakk, dessuten alkohol, det å snakke sammen er avgiftsbelagt under pietismen.
Utesteder, det å kommunisere, er under kapitalismen irrelevant, man skal dosere, man skal ha en sjef man hører på og adlyder.
Da skal man ikke røyke, tenke selv, man skal handle blindt på sjefens ordre, høre på autoriteten. Slik er det nå.
Man har glemt det dialektiske, opposisjonen, at alle argumenter må prøves, utfordres, challenge!
I dag snakker man vilt rundt om Eksperter, på ditten og datten, og de blir ikke kritisk vurdert lenger, faktisk, i aviser og i det akademiske, disse flinkiser kan i det hele tatt ikke røyke, for da kan de komme i TVIL.
Man skal ikke tvile under IT-kapitalismen. Rett og slett.
Under Informasjonsteknologien ER DET SÅNN. Man lever i et kommandosystem, Control-V er å lime inn, slik er det bare, lime inn en tekst, det er ikke noe spørsmål om noe annet, slik er det. Ctl-C er å kopiere, Ctl-A er å merke, men dette er en maskin, ikke mennesker.
Datamaskinen er en maskin som kan programmeres, til å gjøre ting, for eksempel å vaske opp, men man slipper ikke unna det menneskelige, at noen må programmere maskinen, og til HVA.
En samtale, om et eller annet, er å betrakte som alltid systemoppbrytende.
Fotballspilleren Daniel Braaten er en som kan bryte opp motstanderens teite systemer uten videre. Han fikk ikke tillit i det norske landslaget, fordi han rett og slett er for god.
Der!
Hans voldsomme gjennombruddskraft og artisteri og ballvinneregenskaper går langt utenpå den computerfotballen som dominerer i dag, dermed er fotball for det meste kjedelig.
Dette går nå på sin motsetning, man skjønner at man ikke kan stole på systemet, for det er for dumt.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Jobben

Konsentrert var han på jobben. Ofte så konsentrert at medarbeiderne ikke helt nådde ham, Dermed ble det konflikter. Huff, sa alle, dette er ikke bra. For medarbeiderskapet er det virkelig ekkelt, man mister jo rett og slett kollegialiteten av dette! Nei vett du hva, dette gåkke!
Har han der rent mel i posen? Man lurte. Er han ved sine fulle fem? Neppe, tenkte man etter hvert, han kan ikke være det, det er noe som ikke stemmer her rett og slett, ikke god i huet!
Systemansvarlig Hansen ble gjort oppmerksom på svakhetene. Han sa at det nok ikke kunne påstås at mannen var gal, han fungerte på sitt vis innenfor systemet. Systemet funka prikkfritt, produktene kom ut som de skulle.
Medarbeiderne lurte litt på dette her, for alt fungerte virkelig ikke som de skulle, og de i ledelsen skulle ha seg frabedt anbringelse av skyld i det hele tatt, det kom en del avvik, sa de, ikke mer, men det må man regne med.
Avvik ja, fint, sa medarbeiderne, avvik i forhold til hva da, nei, vett du hva, dette er bare tull og tøys, feil heter det! Personlige feil! Det sa man på fotballbanen ja, før, nå sier man sikkert avvik der også, en fremmedfrykt tok dem overfor denne måten å snakke på, de gikk på avverge fullstendig. Ting låste seg.
Sjefen kom en dag på jobben dritings, skrøt av at han hadde kjøpt seg hore, akk o ve, tenkte medarbeiderne, hva er det han driver med? Umulig å forholde seg til en sånn tyrann! Hva nå lille mann? Nei, det er bare en sjarlatan dette her, med problemer i privatlivet, skal rett og slett hevne seg på folka!
Ikke pent, folk gikk i stå, hva var dette her, hvilket regime levde de under?
Unnlatelsessynder, manglende rapportering, de skulle produsere såpe. Det kom en del feilvarer, som ble kamuflert og levert ut på markedet, nei, ikke bra, men hva skulle man gjøre, rapporteringsplikt fantes, æsj. Lojalitet gjorde at dette ikke skjedde, og alle hadde en vanskelig tid.
Kontrollen, kontrollen, hva med kontrollen! I dette såpekokeriet hadde de kontrollen som den store stygge ulven, kontrollen vil finne dette ut en dag!
Man må få kontrollen fokusert på andre ting ja, kassa og slikt, det skulle ikke mangle et øre i kassa!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

I det stille.

Jeg ser på et ark, laminerer det, et diplom fra barndommen, fra skiskolen, går tur til Nordstrand, langs jernbanelinja, stille. Nei. Langs her ser jeg en del hus, veien heter vel rett og slett Langs linjen, i mangel av noe bedre. Marginalene er små bort til togsporene og over til den andre siden, en hvit flekk på kartet siden, jeg husker dette nå bedre.
Videre langs her bort til Nordstrand stasjon, i meg en type fryktsom sak, hva vil jeg møte her, min far, som bor her i området, et gult mørkt hus oppi veien, man er på Nordstrand. Noe nytt, her er behøvlet, Ljan er nokså traurig, her er fart og spenning på Nordstrand. Aktivitet! I tilknytning til kirken, rett og slett, oppfor her, her er folk muntre. Yo. Det er musikkmiljø rundt kirken, kor, og flere spiller instrumenter her for klassisk musikk, cello.
På Ljan er det skolekorps og Speidern, ikke mer, samt danseskole, Svae’s danseskole, hva er det. Ja, jeg føler meg nokså sjenert, der jeg tropper opp på danseskole første gangen, redd for å rødme.
For svingende! Det er det man har lært, opplevd, ens erfaringsbakgrunn, noe møl ofte.
Musikk lyder, jeg spiller klarinett, på trass, som broren min gjør, jeg følger etter han, i fotball, i sjakk, i frimerkesamling, dermed ser jeg dette spillet, jeg er ikke selvstendig. Mor favoriserer min bror, senere min yngre søster, jeg er uglesett, av en eller annen grunn, min mor hata meg.
I mørke nå, jeg var klamp om foten da hun skilte seg, skulle helst vært meg foruten!
Jeg ser meg selv ikke god i huet da og ser inn i denne fortiden der jeg ble skalta og valta med som et objekt. Huff.
I den religiøse atmosfære som var Nordstrand kom jeg ikke inn, det skal man virkelig vite, jeg var ikke inkludert der, blant freaksa ikke heller, jeg hang ikke på Sæterkrysset, var heller ikke kul på Ljan med seilbåt, nei, jeg var i det hele tatt utenfor totalt.
Jeg levde mitt eget liv i det stille for det meste, leste litt lekser, fulgte med i timen, fikk best karakterer av alle, jeg var god i idrett, og ikke var dette noe anstrengende i det hele tatt
Jeg sleit ikke.
Å huske dette nå er noe som føles av interesse, der jeg gikk langs linjen for å møte min far, pappa, som jeg kalte ham, hva ventet det meg der, surhet der også, jeg var ikke deres barn, i hans nye hjem med ny kone, jeg var der mer klamp om foten enn hjemme, en forbannet plikt, var min fars holdning til meg.
Dette var fælt. Helvete. Faen! Jeg kan ikke ha det sånn, må komme meg vekk, og det er i meg da en type lengsel etter frihet, komme meg unna alt som trykker, det er nok nå.

Posted in Uncategorized | Leave a comment